Jeg er nå ferdig med den siste boken om inspektør Lynley, Fare i rødt. Jeg synes boken var litt unødvendig lang, og hadde litt for stort persongalleri, men spenningen var der, og det var interessant å følge inspektørens vei ut av sorgen over sin avdøde kone.
Bokklubben skriver:
Gjennom hele den suksessrike serien har kjærligheten til Helen vært navet i Lynleys liv; det alt har dreid seg rundt. Så tar forfatteren livet av henne. Det er et både frigjørende og dristig grep av Elizabeth George. Hun gir seg selv et dramatisk høydepunkt å utvikle Lynley videre fra, men skaffer seg samtidig fallhøyde. Lesere verden over har ventet på oppfølgeren. Fare i rødt bekrefter fra første setning at George har visst å ta vare på fortellerkraften i situasjonen: «Han fant liket på vandringens treogførtiende dag. Da var det blitt slutten av april, skjønt det hadde han bare en vag idé om.» Leseren kastes rett inn i handlingen, og får straks et bilde av Lynleys mentale tilstand etter tragedien. Han går. Lynley slenger en sekk på ryggen og går. Fra jobben, fra familien, fra søvnløse netter, fra alle de smertefulle minnene som holder på å rive ham i stykker. Den korrekte adelsmannen vasker seg ikke, klipper seg ikke, sover der det faller seg. Han går i uke etter uke, uten plan, uten annet mål enn vandringen i seg selv. Til han finner en ung, død mann på kysten av Cornwall.
Nå skal jeg lade opp til Jo Nesbø`s neste bok om Harry Hole (som kommer 9. juni) med en liten oppfrisking av Panserhjerte.
En god søndag til alle!
