Disneys lureri

En av mine absolutt favoritter blant Disneys store skattekammer er Den lille havfruen. Den kom ut på VHS i 1989, og hadde som en av få bergenske stemmer i hovedrollene. (Sissel Kyrkjebø som Ariel, og Helge Jordal som Sebastian). Prins Erik trenger jeg vel ikke si så mye om. De som kjenner filmen, husker den mørkhårete drømmeprinsen som den første hjerteknuseren. 


Det var med stor entusiasme jeg introduserte filmen til to små prinsesser tidligere, og benket meg med like stor iver foran TVen. Litt etter litt gikk det opp for meg hvorfor filmen fenger, og ikke minst hvorfor vi jenter gjennom hele livet er i noe i overkant ivrig på analysering når det kommer til det "store" temaet: kjærligheten. Hvorfor ringer han ikke? Hvorfor svarer han bare ja eller nei på meldinger? Hvorfor sa han akkurat DET? Så han ikke litt rart på meg nå? Hva mente han med at jeg ser helt grei ut i dette antrekket? Han sa at han liker meg, men gjør han virkelig det? 


Du kjenner deg igjen ja? Jeg har svaret: Disney-filmer som Den lille havfruen, Skjønnheten og Udyret, Tornerose, Snehvit un so weiter. Her lærer vi nemlig tidlig at vakker jente møter vakker mann, etter første blikket oppstår det fyrverkeri og stjerneskudd, ekte kjærlighets kyss blir utvekslet, og så lever de lykkelig alle sine dager. Når vi så entrer kjærlighetens arena og opplever at virkeligheten er langt fra slik, så går vi på trynet. Igjen, og igjen og igjen. Likevel er det godt at vi innimellom kan flykte fra virkelighetens kaos, og igjen drømme om evig, lykkelig og ukomplisert kjærlighet. Gjerne med en mørkhåret prins med navn Erik.